Harstadmannen Tore Torstad jobber for Kirkens Nødhjelp i Sudan.
Der opplever han spennende ting som han gjerne deler med oss andre i Harstadklubben.
Derfor har han skrevet brev, som vi har fått anledning til å ta inn på nettsidene våre.
Tore er harstadgutt god nok, selv om han er født i Trondenes kommune før byutvidelsen i 1964.
Tore var lenge sjef på planteskolen i Ervik.
Kjære familie, venner og kjente,
Søndag morgen i Juba i Sør Sudan, og en ny dag våkner til liv.
Det er på tide med et nytt livstegn herfra.. Utrolig hvor fort tiden går. Rart å tenke på at jeg allerede har vært her i snart 9 måneder. Jeg har det bra og trives med spennende og utfordrende oppgaver som programansvarlig for Kirkens Nødhjelps arbeid i Sudan.
Det var godt å være hjem en tur til Norge i forbindelse med jul og nyttår. Godt å se familie og venner igjen. Og den nye generasjonen med barnebarn vokser. Av og til savner jeg å kunne se dem oftere, men de er alle hos meg i tankene.
Her i Juba i Sør Sudan hvor jeg har min base er det varmt, tørt og støvete. Svært støvete. Temperaturen ligger på rundt 35 – 38 grader om dagen. Om natta og tidlig på morgenkvisten er det litt kjøligere. I morrest var det 25 grader. Da er det fint å sitte ute med en kopp te og en god bok på morgenkvisten og hilse den nye dagen velkommen.
Støvet kan av og til være en plage. Byen er dekt av et tynt lag med finkornet rød sand som virvles opp av alle bilene og motorsyklene som raser rundt. For her kjøres det fort selv om standarden på veiene er heller dårlig. Og dette finkornete støvet trenger seg inn over alt, i husene, Pc-ene og øyekroken. Husene, bilene, trærne, alt er dekt av denne rødbrune finkornete Afrikanske støvet. Ikke rart vi ser fram til regntiden igjen, selv om den fortsatt er noen måneder borte. Skjønt det skjer noe på veisektoren i Juba også, selv om det går sakte. Hovedgata gjennom byen blir utbedret og asfaltert. Det betyr mindre støv som virvles opp og større fart på bilene og motorsyklene. Blir nok ikke lenge før fartsdumpene kommer på plass kan jeg tenke meg.
Jeg har nettopp vært på en ukes reise i Øst Equatoria, et av de fire geografiske områdene i Sudan hvor KN opererer. Øst Equatoria er KNs arnested i Sudan. Her startet de opp så tidlig som i 1974, og har vært der siden, også under den siste krigen fra 1983 til 2005. Og fortsatt har KN en ikke ubetydelig tilstedeværelse her selv om det på ingen måte kan sammenlignes med hvordan det var i begynnelsen av 1980-tallet. På det meste var det rundt 60 nordmenn på kontrakt, og med alle familiemedlemmene som fulgte med ble det et lite norsk samfunn på nærmere 200 nordmenn. Egen norsk skole og det hele. I tillegg var hele 1500 sudanesere ansatt på ulike prosjekter.
Hovedcampen til KN lå på Hilieu, noen kilometer i utkanten av Torit som er fylkeshovedstaden i Øst Equatoria. Nå fikk jeg anledning til å avlegge stedet et besøk for første gang, sammen med to av mine nåværende kollegaer som også jobbet for KN den gangen for 25 år siden. De var som levende historiske oppslagsverk da vi ruslet rundt på den tidligere campusen. Nå var det bare ruiner igjen av alle bygninger, delvis overgrodd av vegetasjon. Ødelagte containere, biler, landbruksmaskiner og utstyr for veibygging gav stedet et litt spøkelsesaktig preg. Litt trist på en måte - minner om en svunnen tid. KN måtte i sin tid forlate campusen i all hast på grunn av krigshandlingene. Men ved siden av ruinene av den tidligere helseklinikken på Hilieu holder nå en annen organisasjon på å bygge en ny helseklinikk – så på en måte går nå livet videre også der. Og alle steder treffer vi mennesker som tidligere jobbet for KN – også en del av kapasitetsbyggingen i Sudan.
På min tur til Øst Equatoria hadde vi møter med våre kirkelige samarbeidspartnere og med lokale myndigheter. KNs policy er å jobbe sammen med og gjennom lokale samarbeidspartnere, og løpende kontakt med dem er en viktig del av min jobb. Og så er det alltid spennende å komme seg ut i felt – det er der du møter utfordringene på nært hold. Og menneskene som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes. Lokale myndigheter mangler svært ofte både midlene og nødvendig kapasitet til å levere den service til befolkningen som er forventet. Selv om det nå er tre år siden fredsavtalen ble undertegnet, og regjeringen i Sør Sudan har mottatt store beløp fra det internasjonale samfunnet til oppbygging av infrastruktur, skoler, helseklinikker, vannforsyning, etc., så kommer lite av disse pengene ut til landsbyene. Byråkratiske rutiner fra Verdensbankens side, manglende kapasitet hos regjeringen og korrupsjon må ta en del av skylden for dette.
Mange måtte flykte fra sine hjem i Øst Equatoria under krigen, og har levd som flyktninger i Uganda og Kenya, eller andre steder i Sudan. De begynner nå å komne tilbake til landsbyene sine, og trenger mye hjelp for å kunne etablere et fungerende samfunn på nytt. KN bidrar med en form for startpakke til familiene som inneholder kokeutstyr, landbruksredskaper, vannkanner, presenninger til husene og klær og sanitærartikler. I tillegg borer vi brønner og leverer medisiner og annet utstyr til de få helseklinikkene som finnes, samt skolebøker og utstyr til skolene. Lærerutdanning er også en viktig del av vårt arbeid i Øst Equatoria.
Selv om krigen mellom nord og sør er over, og geriljasoldatene fra Uganda (LRA) er ute av området, er det fortsatt uro mange steder. Nå er det de gamle stammekonfliktene som blusser opp. Det er uenighet om rettigheter til vann og land, og tidligere feider skal hevnes. Stjeling av kuer fra andre stammer er en vanlig form for konflikt, og med moderne våpen tilgjengelig blant befolkningen går det ofte liv tapt i disse feidene. Maskingevær er mer effektive drapsvåpen enn spyd og macheter. KN er involvert i en del lokale forsoningstiltak, kanskje noe av det mest spennende, men samtidig det vanskeligste av det vi holder på med.
Det er ikke alltid like lett å få gjennomført prosjekter. Et eksempel er bygging av 4-5 skoler i Øst Equatoria hvor entreprenørene ikke har greid å gjøre jobben sin og skolene fortsatt står uferdige. Sement og en del av bygningsmaterialene må fraktes inn fra Kenya eller Uganda, prisene har økt dramatisk og det er i perioder umulig å få frem lastebilene på grunn av dårlige eller ødelagte veier. Slike saker er gjenstand for mye frustrasjon hos oss og krever mye oppfølging.
KN samarbeider med tre kirkesamfunn i Øst Equatoria, hvor den katolske kirken er den største. Kirker som under krigen spilte en betydelig rolle når det gjaldt drift av skoler og helseklinikker. Etter krigen har mange av kirkens ansatte sluttet og begynt hos ulike FN organisasjoner eller fått jobb hos NGOer som er i stand til å betale bedre lønninger. Og kirkenes evne til å opprettholde drift av klinikker og skoler kollapser. Også mye av den finansielle støtten fra det internasjonale samfunnet forsvant etter fredsavtalen. ”Dere var med oss under krigen, men etter at krigen var over har dere forlatt oss – hvorfor?” er noe jeg ofte hører. En del av KNs rolle nå er å bidra til å bygge opp igjen en fornuftig kapasitet både hos kirkene og hos de lokale myndighetene slik at de igjen blir i stand til å yte service til befolkningen. Samtidig er det et stort behov for at KN fortsetter sin støtte til ulike sektorer for å sikre lokalbefolkningen et minimum av service tilbud.
Møtet med alle menneskene er noe av det som fascinerer meg mest. En blir ydmyk av å se hvordan livsmotet og truen på en bedre fremtid holdes oppe når en vet hva mange av dem har vært igjennom. Og når møtestedet er i skyggen under et stort mangotre, skaper det en spesiell ramme for samtalene.
Som sagt så er jobben her både utfordrende, krevende og spennende på en og samme tid. Sudan er et mangfoldig og sammensatt land. Nå holder vi på med rapportering til våre donorer for mer enn 50 prosjekter fra 2007, samtidig som nye prosjekter forberedes og gjennomføres. Med andre ord blir det mye administrativt arbeid. Turen til Øst Equatoria og møtene med våre partnere og egne ansatte i felt ble derfor et hyggelig avbrekk fra alt kontorarbeidet.
Det politiske samarbeidsklimaet mellom nord og sør Sudan er relativt godt for tiden. Men det ulmer under overflaten. Stammemotsetninger og følelsen av at freden ikke har gitt de endringer i dagliglivet som mange hadde trudd på, kan lett føre til at uroligheter plusser opp igjen. Og fortsatt er det krig i Darfur i vest. Mennesker blir drept og mange er på flukt. Den nye fredsbevarende felles FN-AU styrken til Darfur sliter med å komme på plass, og møter også motstand fra presidenten i nord. Fredsforhandlingene står i stampe. Folketellingen er utsatt til april i år, og mange trur at den vil bli ytterligere utsatt. Dermed vil også det planlagte valget i februar 2009 bli utsatt, og ingen vet hva dette vil kunne føre til. Og i 2011 skal det være folkeavstemning hvor spørsmålet om et enhetlig eller delt Sudan skal avgjøres. Her kan alt skje.
Sender mange varme tanker hjem til dere alle. Jeg savner verken snø eller kulde.
Tore
17. februar 2008