Harstadmannen Tore Torstad jobber for Kirkens Nødhjelp i Sudan.
Der opplever han spennende ting som han gjerne deler med oss andre i Harstadklubben.
Derfor har han skrevet brev, som vi har fått anledning til å ta inn på nettsidene våre.
Tore er harstadgutt god nok, selv om han er født i Trondenes kommune før byutvidelsen i 1964.
Tore var lenge sjef på planteskolen i Ervik.
Til venner i Harstadklubben.
Reisebrev nr. 2 fra Sudan
Ikotos, Eastern Equatoria State, Sør-Sudan søndag 15. juli 2007
Det er tidlig morgen, klokken er halv syv og en ny dag våkner til liv. Behagelig temperatur, rundt 20 grader vil jeg tru. Her er det ikke noe termometer å sjekke det mot. Det blir nok varmere utover dagen. Jeg sitter på en litt utslitt safaristol under et stort tre og hilser den nye dagen velkommen. Hanegal og fuglekvitter varsler om at natten er over. Enda er det ikke helt lyst. Hører lyder fra landsbyen rundt meg av barn som leker, noen jenter som synger og voksne som prater. Gårdstun som blir kostet ren for løv og grener som har ramlet ned i løpet av natten – tilsynelatende en fast rutine over alt her i Afrika. I går kveld var det forresten en fantastisk stjernehimmel – ingen forstyrrende lys fra sivilisasjonen under.
Jeg befinner meg på en av KN sine mange campuser eller feltkontorer i Sør-Sudan. Ikotos er en liten landsby ved foten av Dongotona-fjellene, ca 1000 meter over havet (fjellet rager rundt 1600-1700 meter over havet) helt syd i Sør-Sudan, ikke langt fra grensen til Uganda. Fra Torit, som er fylkeshovedstaden i Eastern Equatoria State (eller fylke som vi kanskje ville sagt), er det normalt rundt 3,5 times kjøretur mot sydøst. Hadde det vært normale veier slik vi er vant til det hjemmefra, burde ikke kjøreturen tatt mer enn en time. Men her er det ikke slik. Vi har kjørt på smale, hullete og sølete jordveier, og måtte også ta en ekstra omvei for å komme hit. Den raskeste veien mellom Torit og Ikotos kunne vi ikke kjøre på grunn av en ødelagt bru. Og deler av den veien er også minelagt etter krigen og ikke ryddet enda.
Da vi kom på fredag brukte vi nesten seks timer på turen, da vi kjørte oss fast et par ganger i dyp gjørme. Det er regntid, og veiene er i ekstra dårlig forfatning. Da var det bare å finne fram den lange jekken, få løftet på bilen og lagt stein og grener under hjulene slik at landcruiseren fikk noe å ta tak i. Store deler av turen hadde vi mer enn nok med å holde oss fast når sjåføren i høy hastighet presset bilen igjennom lange strekninger med dype hjulspor og gjørme. Som regel gikk det bra, men som sagt, et par steder ble vi stående fast og måtte jobbe litt for å få bilen løs slik at reisen kunne fortsette. Og uten en kraftig firehjulstrekker ville vi ikke hatt noen mulighet til å nå fram til Ikotos. De sier at veiene blir enda dårligere i august når det kraftige regnet setter inn, da er det ikke mulig å nå fram med bil.
Campusen KN har her i Ikotos består av to deler: en del med kontorer, lager, verksted for biler, parkeringsplass etc. og en del med gjestehus, kjøkken og spisested. På tunet er det plantet trær som gir kjærkommen skygge når sola steker, og vakre blomster. Flere av tuklene (runde små lave hytter bygget av stein eller annet materiale) har gras på taket. Toalett og dusj er i et eget lite bygg. Her er det ikke vanntoalett, men utedo enten med et hull i gulvet eller et støpt dosete. Dusjen er et lite rom (1,5 x 1,5 meter) uten tak, men med flislagte vegger. Her er det himmelen som utgjør taket. Et åpent rør med kaldt vann gjør morgendusjen til en frisk opplevelse. Her er det ingen som dusjer lenger enn høyst nødvendig. I tillegg er det en egen støp vaskeplass under åpen himmel hvor tannpuss og håndvask skjer.
Litt strøm til radiokommunikasjon, pc-er, noen lyspærer, et lite tv-apparat og et kjøleskap får de fra noen solcellepaneler på taket av det ene huset eller fra en liten generator. All matlaging gjøres på en stenovn hvor de bruker trekull som energikilde.
Snart er det tid for frokost, og en ny dag i felten. Her er det ikke noe forskjell på hverdag og helg når en er på feltbesøk. Frokosten består av kaffe, te, sorgumgrøt og brød. Enkelt og velsmakende. I går kveld fikk vi servert ris, søtpoteter, ugali (kokt maismel som har konsistens som tykk potetstappe), spagetti i kjøttsaus og grønnsaker. Til dessert var det et stykke advocado. Et riktig herremåltid etter en lang dags reise fra Juba via Torit.
Juba, Sør-Sudan lørdag 21. juli 2007.
Kom i går tilbake fra en ukes rundreise i Øst-Equatoria. Enda sitter ristingen etter en ukes kjøring i en stiv landcruiser på dårlige veier fast i kroppen. Men det har vært en fantastisk opplevelse. Min første tur til denne delen av Sudan etter at jeg kom hit for 6-7 uker siden.
Tidligere har jeg vært i Wau i Bahr El Ghazal State og Kadugli i Southern Kordofan State (Nuba-fjellene), samt i Khartoum. Det er i disse områdene KN opererer. Vi har et landkontor i Khartoum og et hovedkontor i Juba for Sør-Sudan. I tillegg har vi feltkontorer i Wau, Alek, Kadugli, Kauda, Torit, Ikotos, Parajok og Nimule. Til sammen har KN i Sudan rundt 130 ansatte og en årlig programportefølge på rundt 100 millioner kroner fordelt på rundt 60 ulike prosjekter/programmer og en rekke ulike finansieringskilder. Da har jeg ikke regnet med KN sitt engasjement i Darfur, som er en helt egen operasjon.
KN er involvert i en rekke ulike programmer her i Sudan, som vann og sanitær (vannboring og bygging av latriner), helse (bygging av helseklinikker, levering av medisiner, opplæring av lokalt ansatt helsepersonell), utdanning (bygging av skoler, levering av skolebøker og annet undervisningsmateriell, lærerutdanning), fred og forsoning, informasjon om HIV/AIDS, fremme av likestilling og fokus på kjønnsperspektivet (gender), støtte til oppbygging av det sivile samfunn og styrking av kapasiteten hos myndigheter og våre egne samarbeidspartnere, for å nevne det viktigste. KN er bidrar også med levering av utstyr til flyktningene som nå vender hjem igjen.
Men tilbake til min lille rundreise i Øst-Equatoria. Området dekker den sørøstre delen av Sudan, altså området som ligger øst for Nilen og grenser mot Uganda og Kenya i syd og Etiopia i øst. Det var også her KN hadde et omfattende distriktsutviklingsprogram på 80 – 90 tallet og et stort antall nordmenn har tilbrakt kortere eller lenger tid her.
En av disse er Erling Njøs, et navn vi ofte hørte på vår rundreise. Han jobbet i mange år for KN i Sudan som agroforester og hadde god kontakt med lokalbefolkningen. Det har han forresten fortsatt, for Erling er fortsatt i Sudan, og jobber nå for den katolske kirken i Torit. Og i et veikryss i Magwi møtte vi Erling med sin enkle oppakning og noen sekker med teakfrø. Han var på vei fra Nimule, via Magwi til Torit. Egen bil, nei det hadde han ikke. Han haiket med andre, snakket om verdien av treplanting over alt hvor han kom, og så ut til å trives med sin pensjonisttilværelse. Et spennende møte med et spennende menneske. Jeg har truffet han en gang tidligere, for 15 år siden i Uganda.
Over alt hvor vi kom var det tydelig at KN hadde et godt navn. Området er imidlertid sterkt preget av den nå avsluttede krigen mellom regjeringen i Khartoum og geriljabevegelsen SPLA og det er et stort behov for tiltak og bistand for å reetablere lokalsamfunnene. Det meste av infrastruktur som skoler, helseinstitusjoner, brønner og veier er ødelagt.
Det var også i disse områdene at den Ugandiske geriljahæren LRA (Lord Resistance Army) under ledelse av Kony herjet vilt helt fram til nå nylig. Både borgerkrigen og redselen for å bli drept av LRA resulterte i at flere hundre tusen sundanesere de siste 25 årene har flyktet til andre steder i Sudan eller til nabolandene Uganda og Kenya. Nå pågår det fredsforhandlinger mellom LRA og den Ugandiske regjeringen, og disse finner sted i Juba. Styrkene til LRA er ute av Øst-Equatoria, og folk har så smått begynt å komme tilbake til landsbyene sine igjen. Men inntil for et par måneder siden var det utenkelig å kjøre rundt i disse områdene uten tung militær eskorte. Og langs alle veier så vi rester både etter forlatte tanks fra borgerkrigen og utbrente biler etter bakholdsangrep fra LRA. Flere steder er fortsatt minelagt. Også KN har mistet folk her på grunn av LRA sine bakholdsangrep. Det skjedde så sent som i 2000 i nærheten av Parajok.
Jeg reiste sammen med Jerome Surur som er KN sin leder for kontoret og virksomheten i Sør-Sudan, og Øivind Engh som nå skal begynne som Field Manager ved kontoret vårt i Torit og ha ansvaret for oppfølgingen av alle programmene i Øst-Equatoria. Turen var et ledd i å gjøre oss kjent i området og hilse på KN sine lokalt ansatte, lokale partnere og myndigheter. Jerome har arbeidet for KN siden tidlig 80-tallet, er fra området og har et utrolig kontaktnett. Det er spennende å høre han fortelle om KN sitt tidligere arbeid i Øst Equatoria, og om alle de vanskelighetene som både preget KN sitt arbeid og hverdagen for lokalbefolkningen under krigen mellom regjeringen i Khartoum og geriljabevegelsen SPLA.
Når en reiser sammen slik i en hel uke, får en en unik mulighet til å bli bedre kjent med hverandre. I lyset under stjernehimmelen om kveldene går praten løst både om hvordan KN nå bør legge opp sitt arbeid i samarbeid med lokale myndigheter, om hvordan lokalsamfunnene i Sudan er organisert, om kvinnesyn, barneoppdragelse, om tradisjoner og framtidshåp. Hver dag lærer jeg noe nytt – det er spennende å være student i livets skole.
Besøket i de mange små landsbyene; en kopp te på landsbykafeen (som gjerne er et blikkskur hvor gjestene tilbys en slitt plaststol på utsiden), møtet med tidligere soldater som nå forsøker å finne andre måter å sysselsette seg på; kvinnene ved vannpumpene som KN i sin tid har bygget (for det er fortsatt kvinnene som bærer vann i Afrika); de lokale markedene hvor du finner det aller nødvendigste til livets opphold (for eksempel olje til matlaging, såpe, salt, sukker, brukte klær, kofferter og vesker, deler til sykler, mel og rotfrukter, noen steder maiskolber og kålhoder, kanskje nybakte små brød); en og annen landcruiser med logoen til ICRC, Oxfam, Pax Sudan og andre hjelpeorganisasjoner - alt dette er viktige biter som har sin plass i det store puslespillet. Og enda er det mange brikker som skal på plass før bildet er komplett, om det da noen ganger blir det.
For meg er det viktig at KN i sitt arbeid nå samarbeider tett med lokale myndigheter og lokale samarbeidspartnere. Det har ikke alltid vært slik. Når KN og andre organisasjoner tidligere har bygget skoler, veier eller helseinstitusjoner, eller bygget brønner og bygget latriner, har lokalbefolkningen og lokale myndigheter ofte sett på dette som organisasjonen sin eiendom. Lokalbefolkningen tok ikke selv noe ansvar for å bidra, eller ble kanskje ikke invitert til å gjøre det. Det var organisasjonens representanter som definerte behovene og bestemte hvor ting skulle etableres. Når ting forfalt eller ble ødelagt på grunn av krigen, forventet lokalbefolkningen at KN eller den organisasjonen som hadde bygget det skulle komme tilbake og renovere eller reparere det som var ødelagt.
Nå ønsker vi at myndighetene selv skal lage planer og foreta prioriteringer, så kan vi og andre organisasjoner se hvor vi kan bidra med penger og ekspertise for å realisere deres planer. Dette har vi snakket mye om i uken som ligger bak oss, både vi fra KN og i vårt møte med lokale myndigheter. Jeg håper vi kan komme dit hen at vi ikke lenger snakker om at KN bygger det eller det, men at det er de lokale myndigheter, det enkelte lokalsamfunn eller våre lokale samarbeidspartnere som gjør det, med støtte fra KN. Det er viktig at ansvaret for planlegging og gjennomføring ligger hos lokalbefolkningen – det internasjonale samfunnets rolle er å bidra til at de får realisert sine planer i henhold til egne prioriteringer.
Som sagt, det har vært en spennende uke på farten, i møte med tidligere KN historie og med en lokalbefolkning som trekker pusten etter over 20 år med krig og usikkerhet. De første flyktningene har begynt å vende tilbake, de bor i små hytter av gress og annet lokalt byggemateriale, kanskje taket er dekket med blå plastduk fra UNHCR, og med troen på en ny fremtid begynner de igjen å hakke og kultivere på tidligere gjengrodde åkerlapper. Barna får en form for skole i skyggen under et mangotre eller i et telt gitt av UNICEF eller andre velgjørere. Det stilles ikke så store krav til komfort. Og det er i dette bildet at KN ønsker å være en aktiv medspiller for lokalbefolkningens og myndighetene i deres arbeid med å bygge opp igjen et grunnlag for et verdig liv uten frykt for krigens grusomheter og redsler.
Juba, søndag kveld 22. juli 2007
Sitter på gjestehuset til KN i Juba og skriver i lyset fra et stearinlys og med hodelykten på. Stemningsfullt vil kanskje noen av dere tenke. Strømmen gikk nettopp, og det er ikke godt å vite hvor lenge den blir borte. Ja, for mens jeg har vært på reisefot en uke, har de fått koblet gjestehuset til bystrømmen i Juba. Juba får strøm fra flere store dieseldrevne generatorer. Så et par dager har jeg hatt strøm slik at vifta i taket kunne gå hele natta, og det har vært lys når jeg har stått opp om morgenen. Før vi ble koblet til bystrømmen hadde vi bare strøm noen timer hver kveld på gjestehuset fra vårt eget lille aggregat.
Denne søndagen har jeg slappet av og bare kost meg med en god bok og mye leskende kaldt vann i skyggen ved gjestehuset. I går kveld var jeg og spiste middag på et av overnattingsstedene nede ved Nilens bredde. Det var en nydelig kveld med en flott solnedgang, god mat, en sval bris og behagelig temperatur. Tunge regnbyger i horisonten truet en stund den fine kvelden, men regnet gikk denne gangen utenfor. Slik kan Juba også være. Kontrastene i Sudan er store.
I morgen starter en ny uke, med lange dager, spennende møter med interessante mennesker, oppfølging av løpende programmer og prosjekter, nye planer som skal utarbeides. Og ingen vet hva dagen vil inneholde før sola går ned. Kanskje kommer de du har avtalt å treffe, kanskje dukker det opp andre besøkende langveisfra som krever din tid og oppmerksomhet. Slik er også hverdagen her.
Men det er spennende å få være en del av dette, spennende å få følge med utviklingen av det nye Sudan på nært hold, få være en del av et kjempeteam hos KN som gjør en flott innsats for å bedre livsforholdene til lokalbefolkningen som har lidd og opplevd så mange vanskeligheter. Og kanskje vil også mitt bidrag, i samarbeid med alle de andre, utgjøre en liten forskjell til det bedre for noen mennesker som virkelig fortjener det.
Tankene går også til familie og venner hjemme i Norge. Håper dere alle har det bra og at dere får gledet dere over sommer og ferie.
Hilsen fra Juba i Sør-Sudan
Tore