På speidertokt i 1952. Små gløtt fra en stor 9. landsleir på Trones gård i Verdal.
Jeg var en ivrig speidergutt i spede ungdomsår. Det var patruljen Elg 1. Harstad. Den første patruljeføreren var Nils Ruthlin. Etter han overtok Nikolai Thor Dahl førerjobben hvor jeg ble patruljeassistent med ham som en glimrende patruljefører.
Svein Erik Sogge blåser i hornet
Den største begivenheten var uten tvil den 9.landsleiren på Trones gård i Verdal fra 31. juli til 6. august 1952.
Mine foreldre hadde åpnet for at jeg kunne være med. Betingelsen var at jeg sparte pengene jeg tjente til turen, bl.a. som avisselger av Harstad Tidende. I tillegg gav flaskeinnsamling
noen kroner samt en viserguttjobb hos Selmer Hansen A/S bidrog til at turen ble en realitet. Mine foreldres bidrag var at de kjøpte meg sovepose samt betalte speiderdrakten som var ny for begivenheten.
Turen sørover gikk med hurtigruta. Vi sov på dekket. Fint vær fulgte oss mot Trondheim. Min mamma hadde laget en gedigen og meget smakfull matpakke pietetsfullt lagt i en skoeske. Pålegget på brødskivene var en sjelden opplevelse. Men det var tydelig at mamma hadde laget matpakken med den største kjærlighet. Maten var en sjelden opplevelse. Det var skiver med karbonade og løk, egg og ansjons, kaviar og ingen skiver med ost! Men tro meg, - før vi var kommet til Sandnessjøen var det ikke en brødskive igjen. Da vi kom til Trondheim var jeg så sulten at jeg kunne spise gråstein. På jernbanestasjonen oppdaget jeg en pølsebod. Lommepengen brant i lomma og det gikk som det måtte gå, - pølse ble det. Ikke bar en, men flere. Da jeg kommer til pølsemannen og skulle ha den 8. pølsa, ser han på meg med et stort, spørrende blikk: Han sier på trøndersk: ”Du, - har du aldri spiste pøls før”? Jeg fikk den åttende.
Så gikk ferden videre med toget til Verdal. Inn i leiren strømmet 4200 deltakere som i løpet av et døgn bygget opp en teltby. Åpningen var torsdag 31. juli. Flere hundre ballonger gikk til værs som en hilsen fra åpningsseremonien. Dagene i leiren gikk bl.a. ut på å løse ulike oppgaver. Leiren var anlagt på hellig sagagrunn. Derfor var det naturlig at laging av steinalderøks og studering av gravhauger og andre oldtidsminner m.v. var oppgaver vi tok fatt på. Tiden ble ellers nyttet til litt av hvert, bl.a. kokkejobbing, instruksjon i førstehjelp og diverse reparasjonsarbeider. Søndag den 3. august på H.M. Kongens 80-årsdag og min bursdag, holdt biskop Fjellbu gudstjeneste i leiren.
Et av innslagene var møte for veteraner fra tidligere landsleirer.: Fra Hovedøya ved Oslo 1912- 200 deltaker, Bergen i 1916-400, Trondheim i 1920-900. Hamar 1924-1800. Åndalsnes i 1928 5200, Mandal 1932- 5400, Jeløy 1936-6600 og fra den første landsleiren etter krigen, Mandal 1948- med hele 12000 deltakere. I landsleiren i Verdal deltok tropper fra Danmark, England, Finland, Færøyene, Sverige og Tyskland samt enkelte fra Australia, Frankrike og Nederland.
Mandag 4. august var det ut på haik. Målet for ferden var Stiklestad. På hver sti og vei drev det speidergutter, noen vandret aleine eller i små grupper. Men det var også noen som gikk sammen i store flokker. Tirsdag 5. august var speiderne fremme. På stevneplassen oppførte rovere fra Trondheim ” Kongen kjem heim”, et historisk skuespill om Olav den hellige. Svært realistisk og dramatisk hvor Arnljot Gjellines dåp og Kong Olav i bønn ble illustrert.
Landsleiren i Verdal hadde sitt eget orkester. Speidersangen ”Ifra Lindesnes til Varanger” var stadig på reportuaret. Det var musikk til arbeidet.
Overskudd og avkobling gikk i skjønn forening. Badeliv var en selvfølge, - men det skal sies at for å komme ut på noen lunde dypt vann, var det å vasse langt og lenger enn langt, da det var svært langgrunt. Sjøspeiderne fra Trondheim hadde øvelse på fjorden og holdt oppsyn med badeplassen.
Onsdag 6. august var det avslutning. Det jeg husker best derifra var fyrverkeriet og de to hundrede faklene som dannet en stor speiderlilje. Så forlot vi leiren. Eventyret var slutt. Leirplassen ble ryddet. Øde og tom. Men jeg sitter igjen med gode minner om en fantastisk opplevelse om en stor og god leir. ”Vær beredt, alltid beredt” var og er speidernes valgspråk.
De store begivenhetene satte sine spor med mange verdifulle inntrykk, leirbålene, haiken og ikke minst samværet. Flyet som kom susende med leirflagget som dalte ned og ikke minst stemningen når flagget ble heist i leir, sitter på netthinnen. .
Hjemreise med hurtigruta syntes jeg gikk veldig sakte. Jeg var svært utålmodig for å komme hjem raskt for å fortelle mamma og pappa og mine søsken om den store og begivenhetsrike utflukten som jeg hadde fått lov å være med på! Tusen takk!
Svein Erik Sogge 2007