Reisebrev fra HIKHAS-russen 1961 til Toscana
Nedenfor har vi et utdrag av reisebrevet , som vår populære reiseleder Terje Myrland sendte oss like etter at vi hadde kommet hjem igjen.
Ja det er vel ikke sånn at reisemålet betyr mest for denne gråhårede /tynnhårede russen, men reisefølget i 10 dager.
Turen ble en vitamininnsprøyting for oss alle. De fleste av oss hadde også vært med på den 1. turen russen 1961 gjorde til bl. Paris, men det er en annen historie!
Første overnatting var i vakre Rudesheim/Assmannshausen.
Hotellet lå ved Rhein, og det var
Fint både inne og ute.
Etter Verbania forlater vi sjøen og inntar E25. Med 100 km/t glir vi komfortabelt forbi Alessandria i retning Genova. Gjennom tunneller og over broer, en med en ganske nifs 270 graders kurve, fortsetter vi til Rapallo. Her merkes det godt at vi er ved Middelhavet.
Vi skal bo på et stilig, rosa, ganske fornemt hotel helt nede ved sjøen. Et glimt av havet fikk fart på fantasien. Bagasjen kom fort på rommene. Og så kunne vi, iført shorts og kortermet, spasere under palmene på promenaden langs Levantens strand. En overskyet og mild kveld sist i september, en fortauskafé, en Campari/soda og øyne som hviler seg på havet og båtene i Rapallos havn, har et snev av magi over seg – særlig for en som kommer fra Nord-Norge.
Mandag den 25. hadde vi Cinque Terre og Pisa på programmet. Cinque Terre er viden berømt for sine fem maleriske byer som ligger i strandkanten under skråninger som stuper rett ned i havet. Noen havn å snakke om er det ingen av dem som har, og veiene i området er særdeles smale og kronglete. Jernbanen er den enkleste og beste måten å ta seg dit. Synnøve, som flittig hadde studert italiensk, hadde ytret et sterkt ønske om å få se denne delen av Italia. Det fikk bli et kompromiss. Via La Spezia – Italias Håkonsvern – kjørte vi til Portovenere som ligger helt på sørenden av Cinque Terre-kysten. Den lille havna er omkranset av 5-6 etasjes hus, malt i alle regnbuens farger, men ingen med samme høyde.
Det eneste de har til felles er grønne skodder foran vinduene – store som små. Over byen vokter en imposant gammel borg, og på en klippe står San Pietro, en gotisk kirke som stammer fra det 13. århundre. Herifa er det en mektig utsikt mot det til synes ugjestmilde, men fasinerende Cinque Terre.
Noen valgte å bruke apostlenes hester for å komme tilbake til bussen – den måtte parkere en liten kilometers vei fra byen – mens andre satset på den lokale rutebilen. Vi steg på og holdt billettpengene klar. ”Non vendo biglietti!” sa sjåføren. Derved ble det gratistur.
På ferden mot Pisa kunne vi tydelig se marmorbruddene i Carrara. De er så hvite at det ser nesten ut som nysnø oppi fjellene. Under tiden ble himmelen stadig mørkere, og da vi svingte inn på buss-parkeringen i Pisa, hadde himmlens sluser åpnet seg. Det vrimlet av eksotisk utseende nordafrikanere som solgte paraplyer, men ingen av oss våget å gjøre en handel. Dermed var det et tufset gjeng med gjennombløte turister som fulgte menneskestrømmen i retning mot katedralens kuppel.
Campo dei Miracoli er omgitt av en mur, og betraktet gjennom hovedporten er inntrykket av baptisteriet, katedralen og det skjeve tårn overveldende. Den eneste lyden man får fram er: ”Ååååååh!” Men som sagt, det regnet, og siden vi ikke hørte til første pulje av de flere tusen turistene, var byggverkene stappa fulle av folk slik at det ble praktisk umulig å ta seg inn. I tillegg ble det avkrevet entré for å komme inn i katedralen, og det fikk noen av oss til å steile. Men Karin og Solveig T. ville opp i tårnet. Mekkal, Jorunn, Rita og jeg ventet i – som vi syntes – rimelig tid, men til slutt ga vi oss på skubben tilbake mot bussen. Så ble det til å vente på de to tårn-bestigerne som ikke fant strake veien tilbake. Mikal og Dag meldte seg frivillig og dro ut på leiting. En halv time seinere var aksjonen lykkelig avsluttet. Og mens nervene ble brakt under kontroll, var vi på vei mot Montecatini.
Tirsdag skulle vi endelig få se Firenze, Renessansens høyborg, som vel ikke behøver nærmere beskrivning. Bussen tok oss til Piazzale Michelangelo, og herifra kan man suge i seg et storslått panorama over byen og landskapet.
Vi tok oss til fots ned mot og over Ponte Vecchio hvor gullsmedene har sine forretninger. Her kan man lett se, om prislappene synes, at det finnes folk med penger, og at det som er noe også koster noe. Det ble også snart klart at byen var full av turister. Køen framfor inngangen til Galleria degli Uffizi var lang, på piazzaene var det trengsel, å finne ledige stoler ved ”vannhullene” var omtrent umulig. Men noen av byens severdigheter fikk vi da med oss, og flere av gjengen yta verdifulle bidrag til handelsstanden. Inntrykket av at Fienze drar til seg besøkere i hopetall blei bekrefta av René. Han kunne fortelle at det var mer enn 1000 (tusen) turistbusser parkert i og omkring byen. Med 40 personer i snitt pr. buss blir det samme folkemengde som i Harstad x 2. (Park
eringsavgift: 23,- euro pr. buss!)
Dagens andre stopp var vingården Castello di Verrazzano som ligger på et av de mange høydedragene i det særdeles vakre Chianti-classico distriktet. Her fikk vi en kort omvisning før vi kunne smake på produktene. Som vel ventet var det en Classico som ble kåret til beste rødvin. For mange ble den hvite Vino Santo et nytt og spennende bekjenskap.
Noe påvirket – mest av dagens alle inntrykk – ble kvelden på hotellet ikke særlig lang.
Etter (vi får vel kalle det) frokost på tirsdag fortsatte utforskningen av Toscana. Siena med sin berømte Piazza del Campo og imponerende Palazzo Pubblico ble besøkt, likeså Volterra, en av etruskernes viktigste byer og San Gimignano med sin bymur og mange høye, firkantige tårn og smale gater. Steder og landskap som formelig ropte ut: ”Kom tilbake. Her finnes det mye mer å se.”
Kvelden i Montecatini ble hektisk for de fleste. Først litt mat i all hast, så en rask marsj ned til konsertlokalet for å få med seg en god porsjon bel canto. De sene aftentimene så oss samlet ved svømmebassenget på hotellets terrasse – noen med, andre uten et glass.
Men si den herlighet som varer evig. Onsdagen måtte vi ta farvel med denne kulturens og sansenes region, og tok autostradaen over Passo di Futa, forbi Bologna, Módena, Mántova og Verona til Sirmione, ytterst på en smal halvøy ved sørenden av Gardasjøen. Den lille,men akk så pittoreske byen domineres av sin Scaliger-borg. Gjennom trange gater med mye folk tok vi oss frem til spisestedet hvor vi hadde reservert. ”Vi kan vel vente et kvart på Karin og Solveig før vi begynner?” Etter tjue minutter tok tålmodigheta slutt, og når vi var mette og gode, dukket damene opp. Stort gjensyn atter en gang. Men de fikk da både sin mat og drikke, og bussen kunne fortsette uten forsinkelse. Så bar det videre i god fart via Bolzano til Merano, og nå befinner vi oss plutselig i Tyrol.
Hotellet og maten var utmerket. ”Har dåkker sett rommet tel han Arne og ho Gerd?” ble det spurt. Nyskjerrigheta tok overhånd og det ble stor samling på et meget spesielt hotellrom. Selve byen Merano som ligger i en dalbunn omkranset av høye fjell og bratte, grønne lier, gjorde stort inntrykk på alle. Den er (for Harstad-boere) uvanlig velstelt. Særlig ble vi imponert av blomsterbedene med sine kunstferdige og fargerike arrangement. Søppel av noe slag var ikke å få øye på.
Etter frokost bar det innover Vinschgau. I kilometervis går veien gjennom frukthager. Store epler, grønne og røde, bugner fra buskene, og flere streder er innhøstningen i full gang. Ved porten i muren rundt Glorenza blir det bråstopp. Hullet er både for smalt og for lavt for en buss. Vi snur, og fortsette oppover i retning mot Reschenpass. Her begynner Østerrike.
Den milelange, slake stigningen tar slutt, og så bærer det nedover. Det blir så merkelig tyst i bussen, og det er nok en fordel at høyre side av veien er inn imot den nesten loddrette bergveggen. I dalbunnen flyter elva Inn som vi følger oppover gjennom Unterengadin. Vi forlater Østerriket like snart som vi kom inn og fortsetter over Flüelapass – der veiens høyeste punkt er på nesten samme nivå som Glitretind – ned mot Davos, byen som er legendarisk for sin oljeis, og der så mange norske skøyteløpere ble omkranset med laurbær.
Vinsmaking på vinslott i Chianti hører med til en tur til Toscana.
Fra Davos tar vi oss nedover dalen forbi det mondene Klosters. Ved Landquart kommer vi igjen på en motorveien som vi følger forbi Lichtenstein – slottet i Vaduz skimter vi så vidt – og ved Bregenz kommer vi ned til Bodensee. Vi følger sørsiden til Überlingen der vi skal overnatte.
Hotellet er stilig, og utsikten fra balkongen, med en blek måneskalk som speiler seg i sjøen, er bedårende. Det er bestemt at vi i kveld skal pynte oss til fest. Vi har egen spisesal og får utsøkt mat med passende drikke dertil. Henry – elokvent og med alvor bak humoren – takker for turen. Det blir en takk fra alle til alle, og akkurat dette med samhold og vennskap klarer han på mesterlig vis å få forklart. Terje prøver, med litt tjukk røst, å uttrykke sin oppriktige takk for den flotte påskjønnelsen (”Ved egne krefter”) for å ha organisert turen. Arne gir en eloge til René som får en kraftig applaus for suveren kjøring.
Så kommer nest siste etappe som skal ta oss tilbake til Hunsrück. Det blir en liten pause i Titisee, lang nok til å få et inntrykk av denne Schwarzwald-idyllen, og få brukt noen euro som brenner i lomma. Vi fortsetter gjennom den trange og mørke Höllental til Freiburg og på gode veier forbi Strasbourg og Saarbrücken til Seehotel Weingärtner i Bosen.
Det er sikkert til stor glede for hotellets andre gjester har vi også her har vår egen spisesal. Den velsmakende, kulinariske forpleiningen følges av siste kveldens lystige historier og brede latter – og som om den som styrer med vær og vind ville ha et ord med i laget, skyer det over og kvelden avsluttes med et naturens fyrverkeri.
Natta blir kort, og i stupmørke loser navigatoren oss mot høyre og venstre, opp og ned, til Hahn der turen begynte for 10 dager siden.
Bare ett eneste spørsmål er enda ubesvart: ”Hvor skal vi reise om to år?”
Det ble mange gode middager, her fra avslutningsmiddagen påi Seehotel Weingertner i Bosen.