Jan Henrik Parow – klimaflyktning, men evig harstadgutt
Vi ble litt overrasket i Harstadklubben da vi fikk en forespørsel om ønsket medlemskap fra en kar i Trondheim, Jan Parow het han. Da søknaden inneholdt en panegyrisk hyllest av Harstad som oppvekststed før og etter krigen, var vi snare å føre han opp som medlem. Dette aktualiserer jo spørsmålet om ikke klubben bør ha et tilbud for alle utflyttede harstadværinger, ikke bare i Oslo og omegn. Og hvorfor ikke. Gjennom nettsidene når vi jo alle, og det klubben driver med, handler jo i stor grad om nostalgi i vårt forhold til hjembyen. Da spiller det ingen rolle om man bor i Oslo eller Trondheim.
Kanskje var dette et gjennombrudd for en ny tenkemåte for klubben, og vi ble enige om å fritte ut Jan Parow om hans personalia og forhold til hjembyen.
- Jeg er 75 år, gift med Grete, har tre voksne barn, Nils i Bonn, Knut og Sigrid i Trondheim hvor jeg har bodd de siste 47 år, men nyter nå friheten som pensjonist og ”klimaflyktning” ved å bo der det passer meg når det passer meg. Det betyr i hovedsak Tjøme om sommeren og La Manga om vinteren, men basen er og blir Trondheim. Jeg vokste opp i Hålogalands gt. 25 i Harstad. Denne flotte tiden husker jeg som en lykkelig barne-, ungdoms- og russetid.
I drømmer og tanker banker mitt hjerte fremdeles for BYEN der jeg tok form.
Fra den tiden husker jeg venner som Finn Svendsen, Jan Bothner, Tor Eriksen, Sverre Halvorsen, Gunnar Kilhus, Ibo Heløe, Kristian Asvald, Knut Andersen, Tor Stien, Olav Nilsen og hans blivende kone Karin (f. Eilertsen) og mange, mange flere. Med vemod minnes jeg de utallige flotte harstadjentene som plasserer Harstad på verdenstoppen.
- Jeg flyttet fra Harstad i 1950, rett etter artium, og studerte til tannlege i Berlin, München og Oslo. Siden 1956 har jeg praktisert som tannlege i Sjøvegan, Drammen og Trondheim. Har også en lokalisk karriere med 20 år i Trondheim bystyre.
Jan Parow mener at Harstad er mest kjent som militærbyen, men minner også om at Harstad har fostret rikskjendiser som Heløe, Harr og Hamsun. (Den siste er han fullt klar over ennå mangler verifisert dokumentasjon, men hvorfor ikke være litt sjåvinistisk – hvem vet hva nyere forskning kan finne ut.) Av personer i Harstad som har betydd mye for han, nevner han sin bestefar Nils Bjørhovde. Han og eldstebroren Johan, kom til byen fra Nordfjordeid som snekkere sist på 1800 tallet.
Best kjent ble han som skole-, avholds- indremisjons- og venstre-mann. Mindre kjent, men like ivrig som filatelist, filantrop, forstmann og forfatter (”Firkløveret fra Hindøya”) Sammen med Inga Wold fra Liland i Ofoten fikk han tre døtre: 1) min mor lærerinnen Sigrid som i Svolvær traff fiskerilegen Julius Parow, som derved var så heldig å bli min far. 2) Lærerinnen Herdis (skrev lærerskole-romanen ”Reisen til Lykkeland”, og fant deretter lykken sammen med senere prost Kirkerød. 3) Steivor kalt ”Steia” (konfeksjon) gift med Harald Storberget. Bjørhovde-slekten var, med sine to barnebarn, heller lite reproduktiv. Men Inga var tante til 12 barn etter broren Oluf Wold i Kasfjord, så det fins vel innpå 50 ukjente tremenninger i Harstad og omegn.
På spørsmål om hva han setter mest pris på med Harstad, er han klar på at det er folket, lyset, fjellene og fjorden.
Hva er det beste ved Harstad?
- Klima, omegn, mennesker med gjøglerglede.
Og det verste ved Harstad?
- Avstanden til resten av verden. Men det er kanskje et større problem for resten av verden at Harstad ligger så langt borte?
Hva har du inntrykk av at byens befolkning er opptatt av i dag (ifølge avisen/mediene)?
- Det alle andre er opptatte av: Seg selv, sitt og sine. Men sånn har Vårherre skapt oss, og sånn er livet, eller…?, sier han, som selv er mest opptatt av bøker, data, mat og tannlegeforeningen (mer som en livsnødvendighet).
Hva er den største utfordring/potensial for byen?
- Å være bedre enn Tromsø, svarer Jan Parow overbevisende, og viser dermed at byrivaliseringen aldri slipper taket i en ekte, fullblods harstadværing.
20.03.06 - gr